Journalist Yngve Grønvik om konkursen ved Sydvaranger i 1925
Yngve Grønvik, journalist i Sør-Varanger Avis, på reportasje i gruva i Bjørnevatn 21. juli 2023 da vi arbeidet med å finne malmsteiner til fundamentet til minnesmerket over Nordens Klippe. Foto: Stein Larsen
Merknad: Jeg har dessverre ikke mulighet til å lagre artikkelen nedenfor med både tekst og bilder. Bildene er derfor utelatt. Derfor har jeg en lenke til artikkelen i pdf-format. Her er også bildene med. Publiseringen er gjort med tillatelse fra Yngve Grønvik.
Stein Larsen
Slik møtte de krisen for 95 år siden
(Foto )
Arbeiderstevne på Doktorjordet i Kirkenes, utenfor ekteparet Andreas og Ellisif Wessels bolig, i 1921. Foto: Grenselandmuseets samlinger
JOURNALIST - 993 68 897
Publisert: 06 april, 2020 21:00
Oppdatert: 07 april, 2020 00:04
For 95 siden gikk AS Sydvaranger konkurs og over 1 200 arbeidere mistet jobben. Det var bare en del av elendighetene som rammet befolkningen i Sør-Varanger, og som ga ringvirkninger helt fram til etter andre verdenskrig.
I Sør-Varanger har folk vært i hardt vær før. Hele samfunnet var bygget på malmen som ble funnet i Bjørnevatn, og når hjørnesteinsbedriften gikk dårlig, fikk hele samfunnet merke det. I begynnelsen av forrige århundre måtte de i tillegg til fattigdom, trange kår og kamp for arbeidsrettigheter også slite med en snikende sykdom som rammet store deler av befolkningen, nemlig tuberkulosen.
Malmfunn og en stein i fjæra
Malmen ble funnet i 1902, og fire år etter var selskapet etablert. Da dette skjedde bodde det nesten ingen her. Folk strømmet til for å få arbeid, og i 1915 oppgir bedriften at den har 1 445 ansatte.
(Bilde)
Streikende samlet utenfor doktorgården Solheim. Nordens klippes første streik 24. mai 1908. Sekretær i Arbeidsmandsforbundet Johan Karlgren og Thorolf Bugge fra Nordens Klippe står på verandaen. Foto: Ellisif Wessel/Grenselandmuseets samlinger
Samtidig som AS Sydvaranger ble etablert i 1906, presset også behovet for fagbevegelse seg fram. Bare åtte måneder etter ble Nordens Klippe stiftet. I avisa Finnmarken stod det om etableringen at så mange hadde møtt opp at kommunelokalet ble for lite. Møtet ble flyttet til en bergknaus ytterst ute på neset mellom Langfjord og Bøkfjord. Rundt talerstolen og den røde fane stod rundt 300 personer fra «fire eller fem nasjoner» samlet for å høre talen til stortingsmann for byene i Finnmark, postmester Adam Egede Nissen. Han hadde tatt initiativet til samlingen. Samme kveld ble foreningen dannet, oppkalt etter steinen Egede Nissen stod på, symbolet på god byggegrunn.
Ellisif Wessel hadde like stor del av æren for å stifte fagforeningen som Egede-Nissen, men fikk ikke sin offisielle hyllest før i 1926. Da trykket Arbeidsmanden en lang artikkel om hennes arbeid i forbindelse med 20-årsjubileet til Nordens Klippe. «Det er ingen overdrivelse å si, at fru Wessel var foreningens drivende kraft. Interessert som hun var for arbeiderklassens sak sparte hun hverken tid eller krefter», står det å lese i Arbeidsmanden.
Hun og ektemannen, dr. Andreas Bredahl Wessel, ga også foreningen forsamlingshuset Folkets Hus i gave til arbeiderne.
(Bilde)
Nordens Klippes fane med flere utenfor Folkets hus i Kirkenes 1. mai 1922. Foto: Grenselandmuseets samlinger
Bodde trangt og måtte kjøpe dynamitt
Bo- og arbeidsforholdene til de første arbeiderne blir beskrevet ganske forskjellig. I Sydvarangers egen jubileumsbok fra 1956 heter det at anleggsleder ingeniør I. Th. Wiull, som ble direktør i 1907, fikk satt ytterligere fart i anleggsarbeidet da han ankom. Han satte meget inn på å skaffe skikkelige boliger så snart råd var, heter det. «Anleggsarbeidet var etter forholdene godt betalt, og maten i den felles spisebrakke falt rimelig».
I Sør-Varangers historie, skrevet av Aage Lunde i 1979, forteller noen av arbeiderne om hvordan de opplevde denne første tiden. Arbeidet foregikk vesentlig på akkord og i noen få tilfeller med timelønn. Forholdene var kummerlige. Avisa Finnmarken advarte folk mot å reise til Kirkenes med begrunnelsen at stor tilstrømming ville føre til at lønningene ble presset ned.
På en 10-timers arbeidsdag kunne man klare å tjene fra rundt 2,50 til 4 kroner per dag, litt mindre enn lignende arbeid sørpå. I tillegg måtte arbeiderne selv betale for redskaper som hakke, spade, trillebår, planker og kjøpe dynamitten selv. Selskapet tok to kroner kiloen for dynamitten. Alt ble trukket fra lønna. Ble det klaget på lønna, var beskjeden at da kunne man bare gå.
Det fantes heller ikke hus å bo i for de første som kom. De bodde i telt, fjøs, skjåer og uthus. Det ble bygget brakker i stort tempo, og til vinteren 1907 var det bygget rom for rundt 600 arbeidere. Det var tømmerboliger med innlagt vann. Likevel var det ikke nok for alle som strømmet til, og mange måtte fortsatt ty til brakker og fjøs. Der var folk plaget med veggelus, og de bodde trangt. Det fortelles om folk som måtte dele bås i bedriftens eget fjøs. Egne kokkelag stod for matlagingen, og kokkene jobbet gjerne fra seks om morgenen til midnatt. Kokka hadde også ansvar for å vaske, lappe klær og holde brakka varm og ren. Vann måtte bæres inn i bøtter.
(Bilde)
Ny masse skal sprenges løs ved AS Sydvarangers anlegg i Bjørnevatn i 1923. Foto: Karl Korneliusson Kleppe/Finnmarksbiblioteket
Arbeidsforholdene i gruva var tøffe, spesielt arbeidet med sprenging var farlig.
I 1915 inntraff den verste av arbeidsulykkene ved bedriften da dynamitt gikk av inne i en gruvegang mens det var folk inne. Sju mennesker omkom, og de omkomne ble aldri funnet. Aage Lunde skriver at en beregning gjort av distriktslege Andreas Bredahl Wessel viste at det i perioden fra begynnelsen av 1912 til 1. oktober 1914 inntraff 1 537 større eller mindre arbeidsulykker som til sammen krevde tolv menneskeliv. I 1915 alene omkom 15 arbeidere. Mange av arbeidsulykkene skyldtes uforsiktighet, dårlig sikring av utstyr eller mangelfull instruksjon av arbeiderne.
Verdenskrig, streiker og konkurs
Da første verdenskrig startet var Sydvaranger i full drift og hadde god produksjon, men krigsutbruddet førte til at inngåtte langtidskontrakter ble suspendert. De største kundene var England og Tyskland, men Englands blokade av Tyskland gjorde at eksporten dit stoppet opp. Så gikk Tyskland til ubåtkrig mot England. Risikoen med å frakte med skip gjorde at frakten ble så dyr at de engelske kundene ikke hadde råd til å kjøpe og eksporten stoppet opp.
Sydvarangers løsning ble å produsere for lagring samtidig som de måtte si opp ansatte. De tok også opp store lån. De satset på å bygge ut for å kunne produsere enda mer etter at krigen var over. Men planene slo ikke til og årene etter krigen var preget av lav produksjon, internasjonal konjunkturnedgang og flere store streiker da industrien ikke klarte å betale lønninger. Sydvaranger var lenge nær nedleggelse og staten ble bedt om å bidra.
(Bilde)
Faglig utvalg utenfor Folkets hus i Kirkenes i 1928. Sittende fra venstre: Osvald Hesenget, Aksel Knudsen, Otto Olaussen, Otto Ingilæ, ukjent og Julius Johansen. Stående, midten: P. M. Nylander (med pipe), Martin Hemminghytt, Kristian Tuv, Arnt Arntsen, Sigurd Høvik, Tidemann Hesenget, ukjent, Martin Brendberg, Vadel Pettersen, Olaf Hoel, Peder N. Guvåg, Edvard Sjölander og ukjent. Bakerst: Ragnvald Haug, Aksel Hoel, Thoralf Johansen, Karoliussen, ukjent, Jørgen Tjelde og Bernhard Iversen. Foto: H. Andresen/Grenselandmuseets samlinger
Da selskapet til slutt ble slått konkurs i 1925, skyldte ledelsen på de mange streikene som hadde lammet bedriften i flere måneder til sammen, men, som Aage Lunde skriver, den egentlige årsaken stakk nok dypere, og lå først og fremst i hele den økonomiske situasjonen som streikene var de ytre symptomer på.
De ansatte hadde det derfor allerede tøft økonomisk da de plutselig var uten arbeid og inntekt.
Nye blir ansatt og nøden er stor
Men eierne ville ha selskapet i gang igjen. Etter nedskriving av aksjekapitalen og refinansiering i 1927, fikk selskapet driften i gang. Utover 1930-tallet økte produksjonen. Selskapet nøt godt av langsiktige salgskontrakter, og til tross for lave markedspriser gikk driften med overskudd årene 1935-39.
(Bilde)
AS Sydvaranger med nettinggjerde i 1928. Foto: Fotograf Wilse/Grenselandmuseets samlinger
Da bedriften startet opp igjen så de sin sjanse til å kvitte seg med de fagorganiserte. De sa opp medlemsskapet i Arbeidsgiverforeningen og ansatte arbeidere på enkeltmannskontrakter. De hadde tre måneders oppsigelse og individuell lønn. Nordens Klippe og Grubeforeningen vil ikke gi opp kampen og hentet hjelp fra sentralt hold, men Sydvaranger avviste alle krav. Riksmeklingsmannen kom på banen, men forhandlingene lyktes ikke. Dermed var konflikten lovlig og streiken et faktum.
Men streiken hadde liten virkning. De to foreningene hadde ikke mange medlemmer i bedriften. Det hjalp heller ikke at fagforeningen var preget av splittelsen mellom Norges kommunistiske parti og Arbeiderpartiet. De var dypt uenige med hverandre. Streikekassa var brukt opp etter noen få dager. Samtidig var det krise i fiskeriene og Sydvaranger kunne hente mange arbeidsvillige folk langs kysten. I løpet av kort tid kunne bedriften produsere som normalt igjen. De som hadde streiket ble skjelt ut og avvist hvis de søkte jobb. 68 familier ble begjært kastet ut av sine boliger ettersom de ikke lenger arbeidet for bedriften, og skyldte penger til husleie.
Forsorgsvesenet, det offentlige, klarte etter hvert å gi alle såpass som brød og et rom eller krypinn for seg og familien. Til jul 1929 ble det samlet inn penger slik at 150 nødlidende barn fikk klær og skotøy, skriver Steinar Wikan.
(Bilde)
Sør-Varanger Trygdekasse. Kretssykekassens kontor. Foto: Grenselandmuseets samlinger
Det ble satt i gang nødsarbeid, kommunen fikk penger til å bygge gater, lysanlegg, vann og avløp, det var bureisning i Pasvik, veiarbeid, grøftegraving og husbygging. Flere flyttet ut av byen og startet med jordbruk. Noen forlot til og med landet for å søke lykken andre steder.
Steinar Wikan forteller i sin bok at hans bestefar var blant de som kom i denne perioden. «Min bestefar var en anleggsslusk , som reiste fra sted til sted til sted og kom til Sydvaranger like etter streiken i 1928. Hans bror døde i en arbeidsulykke på bedriften, og bestefar døde av silikose han hadde pådratt seg der.
Sykdommen rammet Finnmark hardt
Tuberkulosen herjet i Finnmark. Spesielt i de første tiårene på 1900-tallet. Antall døde i Finnmark lå langt over landsgjennomsnittet, med over 50 personer per 10 000 innbyggere. Fram til midten av 20-tallet sank tallet døde over hele landet, men Finnmark lå likevel langt over. Fra 1925 og fram til femtitallet ble tuberkulosen sakte men sikkert nesten totalt utryddet i Norge.
Tuberkulose skyldes en bakterie, og i de fleste tilfeller oppstår sykdommen i lungene. Sykdommen kan ramme alle kroppens organer, og kan være en alvorlig sykdom hvis den ikke blir behandlet. Den som blir syk må legges inn og isoleres. Sykdommen smitter gjennom små dråper i lufta og er ikke veldig smittsom, den smitter som regel gjennom tett samvær gjennom tid. Trangboddhet var et nøkkelord i Sør-Varanger de første tiårene på 1900-tallet.
Legedistriktene Vardø, Vadsø og Sør-Varanger hadde over 40 prosent av de registrerte tuberkuløse i Finnmark i årene 1928 til 1939, og gjennomsnittlig herjet sykdommen verst i Sør-Varanger. I 1930 hadde Sør-Varanger 14 prosent av Finnmarks befolkning. Samtidig hadde de 30 prosent av fylkets tuberkuløse. En stor innsats for å stoppe sykdommen gjorde at selv om antallet syke gikk ned i resten av landet, steg tallet i Finnmark, men man klarte å holde dem i live.
Både Staten og frivillige organisasjoner, med Nasjonalforeningen mot tuberkulosen i spissen, satte inn særlige tiltak i Finnmark, spesielt var arbeidet med å øke isoleringskapasiteten viktig.
«Uhygienisk og usivilisert»
Fornorskingspolitikken var en del av arbeidet mot tuberkulosen, samtidig som man så på Finnmarks befolkning generelt som laverestående. I en artikkel i Tidsskriftet, utgitt av Den norske legeforening heter det:
«Minoritetene ble av mange sett på som kulturelt underutviklet sammenliknet med den norske majoriteten. Stereotypiske fortellinger om samene karakteriserte dem som skitne, primitive, barnslige og ukultiverte, ute av stand til å utvikles til et «kulturfolk». Enkelte betraktet samene til og med som «et folk viet til undergang». Men mange betraktet også hele Finnmarks-befolkningen, nordmennene inkludert, som fattig, uvitende og uhygienisk, til og med degenerert og usivilisert. Slike forestillinger satte sitt preg på tuberkulosearbeidet.»
I Varanger Årbok fra 2007 skriver Ingunn Elstad om sykdommen i Varanger-området. «Sjukdom ramma i alle lag, og sjølv om klasseskilja elles var djupe kunne foreiningane femne breitt. Axel Borgen fortel at under den store årlege utlodningsfesten til Sør-Varanger Tuberkulose- og Sykepleieforening var sosieteten i Kirkenes samla på Folkets hus saman med arbeidarfamiliane ved borda eller i kafeen. Direktørfrua Helga Wiull og arbeidarpartimannen P.M. Nylander i Folkets Frihet var drivande krefter dei første åra. Basaren gav gode inntekter også i konkursåret 1925.»
Fattighjelp kunne føre til utpanting
Dr. Andreas Bredahl Wessel forteller før dette at mange som kommer til Kirkenes for å arbeide på AS Sydvaranger har sykdommen med seg, og at de fort blir syke på grunn av de usunne forholdene, både i fabrikken og i de dårlige boforholdene. «De stræver i sit arbeide saalænge de kan, men maa tilslut oppgi. Saa gjælder det om at faa plads paa et av vore overfyldte sanatorier eller sykehus…», skriver Wessel.
Behandling gjorde at pasientene kunne leve lenge, men de var ikke arbeidsføre og ble ofte dårligere igjen hvis de prøvde å arbeide. Tuberkulosen var også en familiesykdom, og rammet flest unge folk i mellomkrigstida, de som skulle hjelpe foreldre og søsken. Det var en enorm belastning for familiene gjennom flere år i en tid da folk hadde lite å gå på, skriver Ingunn Elstad.
(Bilde)
Barnehjemmet for tuberkulosefriske barn i Sollia. Håndkolorert fotografi. Foto: Alf Schrøder/Fylkesbiblioteket i Finnmark
Hun beskriver også hvordan det offentlige bidro: «Spørsmålet om livsopphaldet meldte seg fort for tuberkuløse som ikkje var velståande. Den som stod i trygdekasse, kunne få sjukepengar i opp til 39 veker, og fekk dekt legeundersøking og sjukehusopphald for seg og familien. Trygdekassa var obligatorisk for lønnsarbeidarar under ei viss lønnsgrense, men fleirtalet av befolkninga var jo ikkje lønnsarbeidarar. Fylkeslegen peika på at sjuketrygda spela ei heilt underordna rolle i Finnmark. Unnataket var Sør-Varanger, der mange stod i sjukekasse. Dei som vart arbeidslause fall vanlegvis ut, men under konkursen til AS Sydvaranger meldte kommunestyret i 1926 dei arbeidsledige som høyrde heime i kommunen inn i kretssjukekassa.
Det var det kommunale fattigstellet eller «forsorgen» som hadde offentleg ansvar for at folk klarte seg – at dei hadde livsopphald og fekk sjukebehandling. Ei kvinne frå Vardø som var 19 år i 1930, fortalde: Ho mamma sa: «Du har stygg hoste; gå til dokter.» Det kosta fem kroner å gå til dokter. Æ vart sendt til fattigkassa.
Etter lova var fattighjelp lån som skulle betalast tilbake, i verste fall med utpanting. Den som var på fattigkassa, vart ført under offentleg tilsyn og mista stemmeretten fram til 1919, og kunne frå 1932 ikkje bli valt til kommunale verv. Dessutan vart fattigstøtta finansiert gjennom kommuneskatten, som folk sleit med å betale. Den støtta ein fekk, måtte altså naboane skrape saman.»
Reiste seg igjen
I 1925, året da Sydvaranger gikk konkurs, var det nesten like mange som trengte fattigstøtte i Finnmark på grunn av sykdom som på grunn av manglende inntekt. Og manglende inntekt gjorde også at kommunene ikke fikk skatteinntekter, som igjen gjorde at ikke alle kunne få hjelp. Fattigutgiftene skapte krise i kommuneøkonomien.
(Bilde)
Bebyggelse langs Pasvikveien i Kirkenes under gjenoppbygginga, «Brakketida», august 1947. Bak til venstre, AS Sydvarangers Mekaniske verksted bygges. Foto: Karlsen Foto/Grenselandmuseet
Hva skjedde med Nordens Klippe som lå med brukken rygg etter konfliktene etter konkursen? Vinteren 1944-45, etter frigjøringen, gjenoppstod foreningen og fikk raskt mange medlemmer, skaffet seg kontor og oppfordret befolkningen til å stå sammen. De startet arbeidet med å få til en overenskomst med AS Sydvaranger, men bedriften var ikke interessert i første omgang. Flere av de ansatte prøvde å få foreningene på fote igjen og bedriften kom etterhvert på gli. I august 1947 ble Nordens Klippe og AS Sydvaranger enige om en overenskomst, for første gang siden 1925.