Prolog: Eilif Armand til Nordens Klippes 60 års jubileum 1966
Av Eilif Armand
Født 18. mars 1921 i Berge, død 28. november 1993, var en skuespiller, kjent fra scene og film.
Da malmen ble funnet ved Bjørnevatn
i Sør-Varanger i 1902,
da tentes et lysstreif i Finnmarksnatten:
n å ble her levelig, skulle man tro.
Malm skulle smeltes i mineskudd gjalle,
verdier som hvilte i landets skjød
skulle gi arbeid og brød til alle
som til nå hadde levet i bitterlig nød.
Stor var forventingen, gyllen var drømmen
om fremtiden her i det kalde nord.
Man ventet seg velstand av gullalder-strømmen.
Men nøkternt lød Ellisif Wessels ord:
«Nye dager skal komme, men de vil bli hårde.
Vel skal her bli rikdom, men ikke for dere.
Vårt fedrelands rikdommer er ikke våre.
De som meget har, vil få mere.»
Hennes ord var framsynte. Malm ble til gull
hos fremmede herrer, uten blussel.
En arbeiders dag ble av blodslit full,
og lønnen for slitet var ussel.
Men hva var å gjøre? Hver for seg
kunne arbeidstrellene ingenting klare
mot herrenes overmakt. Hvilken vei
måte folket slå inn på? En dag kom svaret.
I 1906 kom den store stund
da Egede-Nissen forkynte: «Kom an!
En k l i p p e skal være vår byggegrund.
På den bygges større verk enn på sand.
Vårt underlag skal ikke vakle og glippe.
Stift arbeiderforening.» Slik falt hans ord.
Og foreningen navn ble «Nordens Klippe»,
arbeidernes ytterste utpost mot nord.
Slik ble der lagt et fast fundament
i kampen for bedre og tryggere kår.
Foreningens innsats er viden kjent
gjennom seksti harde og kampfylte år.
Adskilt fra verden og resten av landet
fikk arbeiderne stole kun på seg selv.
Og de kjempet så landet for øvrig fikk sanne
at her var det bygd på urokkelig fjell!
To fiender hadde de: først naturen,
karrig og barsk og ugjestmild.
Det meste av året sto vintermuren
og stengte, før somren fikk slippe litt til.
Men verre var kanskje den hensynsløse
herre som hersket og utbyttet dem.
Mangfoldige gjorde han arbeidsløse.
Mangfoldige drev han fra hus og hjem.
Arbeidsfolks tålmod er seig og dyp.
Men ennå dypere: rettferdstrangen.
Skal man la seg behandle som usselt kryp
av dem som har satt seg øverst i rangen?
«Vår rett vi tar, vi tinger ikke lenger»
sto det på en av foreningens faner.
Det er et motto som virkelig fenger.
Og kampen gikk inn i nye baner.
Nederlag stundom. Men oftest seier.
Og kursen var fast og usvikelig sikker:
fram for et land som arbeidsfolk eier,
vi er fra gruver og verksted og verft og fabrikker!
Kirkenes- arbeiderne har stått fast og brast
med vår k l a s s e - da ville seieren bli v å r.
Ånden fra 1906 virket og levet
gjennom de hardeste trengselår.
Vi har vunnet en del av de ting vi krevet:
trygghet i arbeide i arbeid og bedre kår.
Men skal vi så hvile og slå oss til ro
og mene at a l l t i n g er vunnet?
Nei kamerater! La ingen få tro
at vår evne til strid er forsvunnet!
Strid for å verne vår dyre fred.
Strid for det landet vi eier.
Strid som de tro veteranene stred
for frihetens fulle seier!
«Frihet og likhet og broderskap»
- d e t m å l vil vi aldri slippe.
Og ikke skal striden ende med tap
når vi bygger på «Nordens Klippe»